I dag er det allmøte! Klokka 19.00 på Klubbscena!

mail.radionova.no_home_krav_radionova.no_nova.ics

page_informasjoner_nofooter

Mer fra radiodager: Henrik Mestad om hvordan man jobber med en tekst så den ikke høres lest ut.

Sjeletidens språk
Av: Kaja Svarva Denstad

Foredraget til skuespiller Henrik Mestad het “Det ordene ikke forstår”. Han fortalte publikum om to tider; klokketiden og sjeletiden. Sjeletiden inneholder ting man ikke oppfatter i klokketiden. For å forklare dette tok han utgangspunkt i noe vi lærer når vi er barn, i årene rundt aller første skolestart.

Gjennom erfaring lærer vi at det finnes flere forskjellige måter å si for eksempel “den var fin” på, og at noen måter gir større troverdighet, og at ord egentlig bare er veiledende. Etter hvert begynner vi å høre på ordene bak det som sies. Hva er det som egentlig blir sagt, og hva er intensjonen med det som sies? Når vi selv forteller en historie, så glemmer vi ofte dette aspektet. Vi tenker “men jeg sier jo hvordan det er, med riktige ord som betyr akkurat det jeg vil si”. Men det er ikke sikkert at det vi føler vi har sagt, er det samme som de som hører på har oppfattet.

Henrik Mestad satte opp tre punkter for fortelling:

1. Sett ut tanken, fortell tanken, ikke fortell emosjonen.
Den viktigste måten å gjøre det på er å bruke bilder, noe som er spesielt relevant for radio. Det å forklare hvordan en selv føler seg har mindre effekt enn om en forteller et bilde som kan skape den samme følelsen hos den som hører på.

2. Finn hovedordet. Bygg historien rundt dette ordet.
For eksempel kan setningen “Jeg elsker deg” ha (minst) tre betydninger, avhengig av hvilket ord man vektlegger. Mestad forklarte at når han skal fortelle noe så ser han for seg at han har en stor flaske på ryggen med assosiasjoner i, og han fyller flaska med de riktige ordene i forhold til det han skal fortelle.

3. Vendepunktet.
Et vendepunkt i historien er avgjørende, for å holde publikums oppmerksomhet. Som et eksempel fortalte Mestad en historie om da han selv padlet i bar overkropp i et stille, isbelagt havområde utenfor Svalbard. Plutselig ble båten hans løftet opp av vannet; en hvalross hadde angrepet ham fra dypet, og den slapp båten ned til vannoverflata og gjorde seg klar til å angripe igjen. Dette refererte Mestad til som “hvalrosshistorien”, og han sa at den funker alltid, uansett hvilken tilstand han er i når han forteller den og hvem han forteller den til. Han mente at alle historier burde ha en hvalross.

Mestad mener at det egentlig ikke finnes så mange typer historier, at variasjonene kun er klanger. En godt fortalt historie er bygd opp rundt ikke-eksakt kunnskap; magefølelse satt i system.

Det viktigste for en historieforteller er altså å finne ut hva det er du skal fortelle om. Det høres enkelt ut, men Mestad understreket at dette er den viktigste fasen. Han mente også at man burde bruke så lette ord som mulig, og at det banale ofte kan ha en større effekt enn hvis språket er for sterk krydret. Et eksempel på det, er ordet trygghet. Om man bygger historien videre rundt det ordet, kan man komme inn på for eksempel barndom og omsorg, som er enkle ord, men med omfattende assosiasjoner. Ved å ikke velge hovedord, så mister man publikum. Et publikum som virkelig lytter er villige til å bli med hvor som helst og du som forteller bestemmer reisa. Vendepunktene, hvalrossen, tar dem med videre.

For i sjeletidens verden, er det ikke ordenes språk som gjelder.

Ukas innslag går til Bra Trommis og Andreas Ervik for Ukas klassiker: Moondog.

Vet du hva svensken sa når fikk en takstein i hodet?

- Jättekul.